Ikke mindre enn 14 timer tar det å reise fra Kiev til Berdjansk med buss. Og det etter å ha kjørt to timer fra Vadsø til Kirkenes etter jobb, deretter to timer på fly til Oslo, overnatting og videre til Kiev via Praha.

Slitsomt, i grunnen. Når man endelig lander på ukrainsk jord, så står den verste biten igjen.

Ukraina er et svært land. Veiene er hompete og også flere av hovedveiene har ikke hatt hjelp av asfaltbilen etter Sovjets oppløsning. Bussene er heller ikke alltid topp standard. Det er også 30 grader.

Jeg lander på Borispol flyplass 16:00 på ettermiddagen, og vet at først klokken 07:00 neste morgen vil min kjære stå på bussholdeplassen i Berdjansk og ta mot meg. Det er så lenge til. Så tragisk å sitte på bussen gjennom hele natten, sliten allerede. Varmt og som stort sett alltid i ukraina er det vanskelig å få tak i vanlig vann, spesielt kaldt. De kan man stort sett kjøpe i fem og ti liters flasker, ikke halvliter. Da går det stort sett i farris – som er forferdelig.

Fra Borispol flyplass skal jeg inn til sentrum av Borispol. Det er 3 kilometer. Taxisjåføren krever 150 gryvnas (ca. 200 kr.). Jeg steiler og nekter naturligvis plent. Han klager på dyr bensin, og ja, bensinen i ukraina er kriminelt dyr (ca. 1 dollar per liter). Halvparten enn i Norge, men lønnen i Ukraina er stort sett én 20-del av i Norge. Mange må jobbe to timer for en liter bensin! Så om vi har veldig grunn til å klage, det er jeg ikke helt sikker på.

Men 3 kilometer i Ukraina er vanligvis 7-10 kroner med taxi.

Nok om det. Borispol er en liten by, og i sentrum forstår jeg svært lite, det er kun en vanlig bussholderplass som man kan se i et lite fiskevær i Norge. Vanligvis er busstasjonene ganske svære og med mange plattformer. Etter en halvtime i stekvarmen, ser jeg at Berdjansk-bussen kommer. Vinker – og den stopper. Klokken er nå 17:00, det er bare å gjøre seg klar til 14 timer på buss, den har allerede kjørt 40 minutter fra Kiev sentrum.

Det er ikke så mange i bussen enda, mange seter er ledig. Jeg setter meg til rette og bussen kjører. Men bare en kort stund. Plutselig stopper den midt i skogen. Jeg skjønner ingenting, tror det er røykepause, men jeg tar meg en tur ut for å se, og da ligger en av sjåførene (det er to som bytter) under bussen og skrur. Jippi – kjempestart på turen, det skal være sikkert. Dette kan bli mer enn 14 timer, tenker jeg. Jeg stakk inn i bussen for å hente kameraet for å forevige dette, men da jeg kom ut igjen, var alt i orden. Videre.

Men bare en time cirka. Veien ut fra Kiev er ikke så ille, man sitter forholdsvis stille og rolig. Men konditioneren bråker veldig, her er det ikke snakk om noe nymoderne. Min kjære er spent på om jeg kom med bussen, men har ikke sjans til å snakke i telefonen på denne bussen, så jeg må vente til den stopper. Men stopper kommer snart, det første av mange.

Slik ser forresten bussen (Berdjansk-tur) ut. Ser finere ut på utsiden enn innsiden.

Veiene i Ukraina går alltid innom byene. Så på veien er jeg innom Poltava, Dnepropetrovsk og Saporisjsja av betydelige ukrainske byer. Det er langt mellom dem. Bussene stopper i hver by, også de små, i 15-30 minutter. Greit å strekke på bena, slippe vannet og få noen forfriskninger. Men det drøyer reisen veldig.

Til Poltava er det i grunnen greit. Det er lyst, lite folk på bussen og ikke alt for sliten. Baksetet var faktisk helt ledig, så jeg hvilte der en times tid. Men i Poltava kom det på mange folk. Jeg hadde 10-12 seter rundt meg ledig, plutselig var det ingen! Man sitter som sild i en tynne. De andre bråker mye, skifter plass hele tiden. Et ungt par ligger i setet ved siden av og koser med hverandre… gjør jo ikke lengselen etter morgengry i Berdjansk noe mindre.

Dette er stort sett det man ser ut av bilvinduer i Ukraina. Skog – eventuelt uendelige grønne marker.

På holdeplassene snuser alltid hundene rundt.

Det begynner å bli mørkt. Jeg begynner å bli utrolig sliten. Klokken er ikke mer enn ti på kvelden. Det er enda ni timer igjen til bussen er fremme. Veiene begynner å bli dårligere. Hompete, smale. Lyden fra konditioneren bråker ikke noe mindre. Jeg holder på å bli sprø. Sitter i setet og vrir meg hit og dit, hvordan skal det være mulig å sove her. Til tross for at jeg sliten som en hund. Dama i setet foran senker setet bakover. Spasiba! Enda trangere.

Klokken er 11. Jeg har dubbet av. Plutselig kommer lysene på. Halv time pause. Huff av meg. Kan i alle fall gå på do. Og når man går på do på bussholderplasser i Ukraina, så er det utrolig bra at man er mann. I alle fall den tiden man kan stå, og ikke behøver noe mer komplisert. For det kan være utrolig komplisert og lite komfortabelt. Noen kopeik (tilsvarende norske øre) må man også betale, der det sitter en kvinner og tar mot penger i den ille lukta i gangen rett ved inngangen til herre- (M) og kvinnedoene (Ж). Selv på natten sitter de der. Dassene har ikke vært renholdt etter krigen, det er jeg sikker på.

Videre. Jeg klarer etter en stund å sovne. Plutselig kjenner jeg en gedigen ræv oppetter ryggen min. I setet ved siden av har en ikke akkurat pen dame sovnet. Hun som satt i setet bak meg tidligere på kvelden, og som jeg priset lykkelig over at ikke satt ved siden av meg. Helvette, nå som jeg endelig hadde fått blund på øyet, så blir man vekt av en ræv.

Pinen fortsetter. Heldigvis vokner hun dama etter en stund og tar seg av sønnen som er så heldig at han er så liten at han kan sove normalt i fanget til mor eller far – og setter seg tilbake der hun satt tidligere. Plutselig har jeg to plasser, og kan strekke litt ut.

Men å sove nå, jo det er vanskelig. Plutselig kommer man til Dnepropetrovsk, og det er jo ganske fint å se en by om natten. Vi kjører over Dnepr. Et vakkert syn. Stille og rolig, midt på natten. I den byen stod man lenge, før man tok neste etappe mot Saporisjsja. En elendig kaffe fikk man kjøpt i en luke der køen var som en vondt år, og som vanlig er det bare å snike der nede i Ukraina. Den som roper høyest er den som får. Her spør ikke dama i kiosken hva du vil ha, men "snakk da mann"!

Videre igjen. Ut av Dnepropetrovsk og jeg sovner av nok en gang. Hvor lenge jeg var i "paradis" er jeg ikke sikker på, for plutselig presterte galningen i setet bak meg og klipe meg i øret.

Saporisjsja er en sterkt forurenset by, men ligger fint til ved Dnepr. Der kommer vi 03:40, og drar vider 04:00. Nå er det bare tre timer igjen. Men jeg har kanskje sovet 40 minutter på 30 timer. Det er rimelig slitsomt. Etterhvert begynner solen å komme opp. Som bildet under:

Jeg nærmer meg Berdjansk. Klokken har passert fem. Vi stopper i en liten by med forferdelig dårlig vei, som heter Tokmak.

Busstasjonen i Tokmak. En av de svært få byene som leses likt på vårt latinske alfabet som på det kyrilliske.

I Tokmak stod det også et tog av et eller annet slag og ikke såg så veldig glad ut. Gammelt og slitent.

Et ikke vakkert syn, som dessverre er svært vanlig i Ukraina.

En taxi står klar i Tokmak. I bakgrunnen en statue. Antar det er Lenin, husker ikke helt i farten. Var ganske så sliten på dette tidspunktet.

Så bærer det videre. Det er enda litt over en time igjen til Berdjansk. Etterhvert begynner jeg å skimte Berdjansk. Solen er allerede godt oppe på himmelen. Asovhavet skimtes. Endelig kan jeg begynne å speide etter kjente og kjære steder i Berdjansk. Enda et lite stykke til busstasjonen. Den blå svære bølgeblekklagte busstasjonen i Berdjansk. Ned den bakken forbi kirka med de enorme hompene. Så er man framme. Jeg speider og speider ut vinduet. Endelig er det noe å se der. Min kjære! Turen er over. 14 timer på buss, vondt i hele kroppen, sliten som faen. Alt er glemt. Turen er historie. Jolitsjka står der og smiler. Seks uker siden sist vi tok farvel. Seks forferdelige uker er over. Kameraet er selvsagt glemt, så noe bilde av busstasjonen i Berdjansk har jeg ikke.

Men jeg har noen bilder av stranden i Berdjansk. Så får det avslutte en slitsom historie som tross alt endte godt. Om 14 dager er det tilbake til Ukraina. Da skal jeg sove på toget fra Kiev og være uthvilt til å møte min kjære igjen.

Tuborg smaker ok også under slike forhold.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende