Det er med stor fornøyelse jeg registrerer den gedigen sutring om grand prix for tiden. Folk begynner om å snakke om og dele Europa i to igjen? Hva er de de vil, tilbake til jernteppet?

At Øst-Europa har frammarsj i Grand Prix og trolig vil dominere i mange år framover, er slett ikke overraskende. Det er mange land der, det er en selvfølge at innbyggere i Hviterussland, Armenia, Ukraina, Polen, Latvia og flere har mer tilknytning til Russland enn til Norge og Island. Det er ikke rart at folk i Makedonia har omtrent samme musikksmak som i Serbia og Kroatia.

Dessuten så er det flaut at de såkaldte ekspertene og andre omtaler omtrent alt fra øst-europa som dritelendig musikk, som flaut. Selv om de har en litt annen stil enn oss, er det veldig mye bra musikk, og slett ikke noe verre enn en gammel tante med oppråttent ansikt som står og vrikker på ræva.

Norge gir jo stort sett alltid 12 poeng til Sverige, mens vi syter og bærer oss over at Sverige ikke gir det samme tilbake. Samtidig er det "helt uforståelig" at Moldova gir 12 poeng til Romania eller Russland, og at Kypros gir 12 poeng til Hellas.

Noen er så dårlige tapere at de ønsker at Norge skal trekke seg fra eurovisjonen. Det er helt utrolig. Hvordan kunne man forvente at en halvgammel tante som synger latinomusikk skulle gjøre underverker i grand prix? Folk i Albania, Østerrike, Tsjekkia, Isreal og Frankrike gir totalt faen. I Spania ler de seg sikkert skakk.

Det som må til er å ha noe helt spesielt, for land som Norge har et stort handikapp med få naboer og med Sverige som bruker fornuften og stemmer på den beste musikken, ikke hvem som bor på andre siden av grensen.

Svenskene (som lager mye bra, men også utrolig mye dårlig musikk) har tydeligvis forstått det, man gir ikke poeng til naboer bare fordi de er naboer.

Og hvorfor i alle dager skal alle i Norge absolutt heie på Sverige? Er det noe fornuft i det da? Såvidt jeg har forstått har Sverige en brukbar låt i år og kanskje fortjener noen poeng, men det er ikke poenget her.

Dustemakeri.

Skap noe bra musikk som blir lagt merke til og ikke blir forbigått i den store mengden av bedrøvelig bidrag. En stemme i Georgia, Malta og Bosnia-Hersegovina er like mye verdt som en stemme i Sverige, Danmark og Island. Norge viste med "Nocturen" at de kan lage musikk som peker seg ut, i det store gjennomsnittet blir alt bare elendig.

Jeg synes Bobbysox sin seier i 1985 er en av tidenes "grand prix-katastrofer". Skal Norge vinne, er det sangen som avgjør, ikke at det er Norge. Hadde det vært en mindre kjent artist enn Guri Skanke som hadde sunget den sangen, hadde den neppe vunnet. Folk er idioter og stemmer på kjente folk, ikke på gode sanger.

Jeg holder med forskjellige land hvert år. I fjor trodde jeg på Ukraina eller Russland, i år har jeg mest tro på Russland og Hviterussland, muligens også en ny seier for Finland.

Jeg er ingen gedigen grand prix-fan men synes det er grei underholdning, stemmeavgivningen er alltid det mest interessante, for man kan nesten på forhånd gjette hvem som gir hvor mye til hvem.

Det er helt absurd å begynne og dele opp Europa igjen, jeg håper det er bare de største sutremakerne som kan mene noe slik. Jeg har mer tro på at det går to semifinaler hvert år der man kanskje deler inn etter geografiske forhold, slik at man får 12 vestlige og 12 østlige land i finalen. Men det viktigste – få tilbake tradisjonen med at man må synge på landets offisielle språk. Det blir så vanvittig mye kulere da.

Dagens sikre: Tyrkia får 12 poeng fra Nederland, Belgia, Frankrike og Tyskland.

Bildet: Den finske dama som bidrar i år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De som blir reddet, bør selv betale redningsaksjonen.

Greit nok at folk vil på fjellet når det er bra vær, men nå har det vært et gedigent uvær i hele landet denne påsken. Likevel ser vi folk utsetter seg selv for stor fare. Vi ser familiefolk som har med seg små barn i baksetet på vei opp til fjellet. Hva gjør at folk år etter år ønsker å oppnå et mareritt når det er påske? Det er ikke rart det blir skilsmisser og annen elendighet, kan tenke meg alle familikranglene på vei opp på fjellet i den jævla stormen.

Nei takke meg til å være hjemme, sitter og se på TV, lese nettsider og skrive i bloggen. Her kan vi fordømme alle idioter som absolutt må utsette seg for fare fordi det er påske!

Et annet poeng er jo alle folk som rømmer til fjellet etter snø, selv om de i tre-fire måneder har forbannet den samme snøen. Syke folk!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En annen blogger hadde funnet denne siden, det ble jo et vakkert lite verdenskart over de landene jeg har vært i. Var ikke mye rødt her, men men… 25 land har jeg vært i, såvidt i Karibia og i Marokko, ellers bare i Europa. De heldiggrisene som har vært i Russland eller Canada, vil jo fort få omtrent hele kartet rødt da de to landene er enormt store. Men, jeg er fornøyd, Gibraltar og Luxembourg gir enorme utslag på kartet.

http://www.world66.com/myworld66/visitedCountries

Jeg fant forøvrig dette kartet i en annen blogg, som sagt, som tilhørere "Beate in España"

http://www.vgb.no/13637/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er fryktelig fascinerende med de vakre katedralene og kirkene i gamle Sovjet. Jeg har vært innom noen av dem i Ukraina, spesielt i Kiev er det fantastiske katedraler. Alle byene har sine vakre katedraler. Det er ganske strenge regler når man går inn, spesielt for kvinner. Her må man dekke til hodet og det er ikke lov med bukse eller korte skjørt. Bildet over er en katedral i Berdjansk.

Her fra andre siden. (nei det var visst ikke det, bare litt lenger unna).

 Jeg leste i boken til Inger Tragethon; "Jakten på det russiske", at det finnes en katedralbåt som reiser på Volga slik at folk som bor på avsidesliggende områder uten egen kirke, kan få besøk. Det er visstnok populært. Religion var jo forbudt under kommunismen, så de har fått en viss oppblomstring etter det.

Det er i alle fall et usedvanlig vakkert skue, og det pryder alle byer, store og små, i hele Ukraina og sikkert resten av det gamle Sovjet også. Men der har jeg ikke vært.

Soloto Varota i Kiev, på bildet over, er den mest spesielle katedralen jeg har sett med merkelig trebygninger som stikker ut "nesten uten plan".

Den fineste katedralen jeg har sett er St Michaels Cathedral i Kiev, som er på bildet under. Det er også en katedral som heter Lavra, der har jeg også vært, som er den mest kjente. Der gikk jeg i trange ganger med stearinlys og så på noen kister, folk bukket og korset seg foran hver kirke. Følte meg litt utilpass.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå kan man reise til Ukraina uten visum, noe som har økt turisttrafikken til Europas nest største land betraktelig. Og landet har mye mer å tilby enn Tsjernobyl og Andrej Schevchenko.

Ukrainerne selv forbanner nå i stor grad den nye presidenten Viktor Justsjenko som kom til makten etter oransjerevolusjonen som ble høyt verdsatt i vesten og den gang også i Ukraina. Demokratiseringen av nok et land i øst, skapte stor entusiasme i vest.

Mens ukrainere under det nye regimet har måtte tilvenne seg høyere priser på mat, elektrisitet, gass og reiser i en allerede knallhard hverdag, kan reiseglade nordmenn i større grad takke regimeskiftet. 1. januar ble visumplikten for vesteuropeere som vil til Ukraine, hevet. Spesielt hovedstaden Kiev har opplevd stor tilstrømning av turister.

Politisk krise
Ukraina er et land i politisk og demografisk krise. Landet er delt mellom ønsket om nærmere tilknytning til vesten eller styrke forholdet til Russland som er blitt satt på alvorlig prøve etter regimeskiftet. Folketallet har blitt redusert med fem millioner på ti år, svært mange lever i fattigdom, familiene bor veldig trangt. For å overleve, jobbes det lange arbeidstimer i dårlig betalte jobber. Mange har nødt til å ta ekstrajobber. Mange emigrerer eller forsøker på det. 

Lenin-statuer finnes i de fleste byer. Denne står utenfor universitetet i Kharkov, som er et av de mest anerkjente utdanningsinstitusjoner i Ukraina.

De fleste nordmenn forbinner Ukraina med Tsjernobyl-katastrofen i april 1986. De som vet hva en fotball er, har hørt om stjernespilleren Andrej Schevchenko. Foruten det, er det gjerne et glemt land, ofte omtalt som Russland. Ukrainerne er opptatt av at de ikke er russere, og selv om de har mye til felles med sin storebror, har det etter regimeskiftet stadig vært politiske konflikter med Russland, som hadde et langt bedre forhold til Ukraina under tidligere president Leonid Kutsjmas ledelse.

Til tross for den store gleden som ble vist i Kiev under oransjerevolusjonen vinteren 2004/05, har mange ukrainere fått avsmak for Justsjenko. Det viste også valgresultatet i mars i år, da Justsjenko måtte ta til takke med 15 prosent. De fleste som stemte "oransj", er også fra det Europa-vennlige vest-Ukraina.

Landet er, enkelt fortalt, delt mellom øst og vest langs Dnepr i tilhørighet mot vesten eller Russland. Store byer som Kharkov, Odessa, Dnepropetrovsk og Donetsk har hatt store demonstrasjoner for at russisk skal bli et offisielt språk. I øst og sør snakker omtrent alle russisk, totalt utgjør den russisktalende befolkningen rundt 50 prosent, likevel er det bare ukrainsk som er offisielt språk. Språkdebatten opptar de aller fleste, spesielt i de russiskspråklige områdene.

Elva Dnepr – her gjennom Kiev.

Selv om de virkelig har grunn til å gå til streik, er det ingen som gjør det. Folk har godtatt å gjøre det beste ut av situasjonen. Etter Sovjetunionens fall økte fattigdommen i Ukraina fra to til 70 prosent. Mange bedrifter ble lagt ned, overgangen til markedsøkonomi har vært svært vanskelig. Folk har tilvendt seg en vanskelig hverdag. De aller fleste ukrainere vil si at de hadde det materielt sett bedre under Sovjet-tiden, men uten perspektiv. I dag finnes det håp, men ikke noe særlig mer enn det.

Mange tilbud
Men hva kan Ukraina tilby de som ønsker en tur dit? Det er mye man kan oppleve. Den ukrainske gjestfriheten er nesten uten sidestykke, folkene er alltid behjelpelig og hyggelige. De setter gjerne fram sin siste brødskorpe for å tilfredsstille en gjest. Blir man invitert på besøk, er det bare å forberede seg på et langt, variert og smakfullt måltid. Ukrainere har alltid med en liten presang når de går i besøk, selv til sine nærmeste kjente.

Kan man russisk (engelsk er lite utbredt) og er i stand til å ha en samtale med lokalbefolkningen, vil et besøk gi mye mer igjen. Men blant gjestfriheten, finnes det naturligvis "sure epler", spesielt rundt jernbane- og busstasjoner, diskotek og andre steder der utlendinger ferdes, er det en del som er ute etter å skaffe seg utlandsk kapital.

Men stort sett er det absolutt ingen fare med å ta kontakt med ukrainere, de vil aldri henge seg på utlendinger som "flua på skiten" for å få solgt omtrent det de eier. Man kan gå rundt i fred og ro uten å bli plaget, det er bare å være oppmerksom på farene.

Vakker hovedstad
Hovedstaden Kiev er naturligvis den byen som tiltrekker flest turister. Kiev er en meget vakker by langs Dneprs bredder. Under Sovjet-tiden ble Kiev rangert som landets nest flotteste by, etter St Petersburg. De fleste severdighetene i Kiev befinner seg i gåavstand fra hovedgaten Kresjatnik. Her ligger både uavhengighetsplassen, Verkhovna Rada (parlamentet), presidentadministrasjonen og Dynamo Kievs fotballstadion.

Soloto Vorota, en av de mest spesielle kirkene i Kiev, og trolig i verden.

I gatene rundt, befinner det seg en rekke fantastiske kirkebygg, og disse kan man også ta nærmere i øyesyn innvendig. Kiev har en effektiv og billig metro, men lommetyvene må man være oppmerksom på. I Kiev som ellers i Ukraina, er det en rekke muséer. Har man guide kan et museumsbesøk bli veldig langt, for de som jobber der elsker å fortelle om sine kunnskaper. Kirken rett over her er St Michael’s katedral.

Krimhalvøyen ved Svartehavet er også en naturpærle av de sjeldne, der spesielt byene Jalta og Sevastopol er severdige. Her er det også tropisk varme, og om sommeren kan det være opp mot 40 grader. Været er stabilt om sommeren og langs Svartehavet og Asovhavet er det en rekke strender og badebyer. Badesesongen varer fra slutten av mai til midten av september.

Potempkintrappen i Odessa.

Odessa er en by som huser Europas nest eldste operahus (for tiden under ombygging innvendig og derfor stengt), den berømte Potempkin-trappen og 20 kilometer med strender. Odessa er en fantastisk utelivsby om sommeren, og området Arkadia huser en rekke diskotek under åpen himmel, som tiltrekker seg danseglade personer fra Ukraina, Russland og etterhvert i større grad fra vest-Europa og Amerika.

De som vil oppleve noe helt spesielt kan reise til Odessa 1. april, til en stor humorfestival. Ukrainere elsker høytider, når hverdagen ellers gir lite rom for utskeielser, kommer alt overskuddet ut på slike dager.

Bildet er fra Karpatene en iskald med vakker januardag.

Byen Lvov, ikke langt fra Polen, er av mange omtalt som den vakreste i landet. I vest på grensene mot Romania og Slovakia, ligger Karpatene, der det vinterstid er gode og stabile skiforhold. Sommeren er også flott i dette området, og mange benytter området til haiking og oppleve en hverdag som ikke finnes i Vest-europa. På landsbygda i Ukraina er mange uten innlagt vann, og hesten er fortsatt den viktigste hjelperen for mange bønder.

Store prisforskjeller
Prisnivået i Ukraina er ikke skremmende høyt, men det er stor forskjell fra by til by. Kiev, Odessa og Krim har høye priser i forhold til resten av landet, og for et hotell må man beregne omtrent vestlige priser. Mange foretrekker å bo privat eller i leiligheter som leies ut av bestemødre (babusjkaer) som henger rundt jernbanestasjonene. Det er deres form for inntekt, for det er svært vanskelig å leve på pensjonen som ikke er mer enn 350 kroner måneden. Oppfinnsomheten når det gjelder å skaffe seg inntekter, er stor.

Svært mange jobber som selgere i en eller annen form. Alle byene har egne marked for salg av klær, fisk, grønnsaker og frukt. Selv om det er supermarkeder, er det på langt nær alle som har råd til å dra dit og foreta handelen. Fordelen med det hele, er at man sjelden trenger å gå langt uansett hva man skulle trenge. I første etasje på nesten hver eneste blokk, finnes det en liten butikk.

Tog er et greit framkostmiddel, men utsikten er sjelden noe spennende.

Å reise rundt i Ukraina kan være en tålmodighetsprøve. Landet er stort, avstandene er lange og foruten Krim og Karpatene, er det stort sett flatt og ikke spesielt spennende landskap. Her er det svære kornmarker i landet som ble omtalt som "Sovjets spiskammers". Mat er ikke mangelvare i landet, selv om mye av jorda ligger brakk og ikke utnyttes.

Langs togskinnene er det ofte satt opp trær, dette ble gjort under Sovjet-tiden for å hindre folk å se fra togvinduene det som myndighetene ville skjule. Togturene kan være dog være en opplevelse, ukrainere er åpne og pratsomme, og har ofte uventede interessante kunnskaper. Ukrainere er et belest folkeslag, de fleste tar utdanningen svært seriøst. De fleste som treffer utlendinger, setter stor pris på dette og vil forsøke å kommunisere. Som nordmann må man være beredt på spørsmål om vær og vind, og ikke minst prisnivå og lønn.

Seiling er populært i sør ved Svartehavet og Asovhavet. Dette bildet er tatt i Berdjansk, som ligger langt øst i Ukraina ved Asovhavet.

Togene går om ettermiddagen/kvelden, og ankommer om morgenen. Det er en fordel å bestille kupe, der er det plass til fire personer og samtalene er som regel raskt i gang, og ukrainere har alltid med mat og drikke som de spanderer på medpassasjerene. Det er derfor naturlig å ta med litt ekstra selv, og sette det fram til felles fornøyelse. Ekspressbussene går også om natten, og er innom mange byer på veien, der de ofte har lange pauser og man må ha et særdeles godt sovehjerte for å sove på de humpete veiene. Det er langt mer komfortabelt med tog og det er også ganske mye billigere.

God tur! 

En arbeider i fullt arbeid med å henge opp en ny plakat for Privat Bank. Bildet er fra Odessa.

Ikke alltid det frister å bli syk. Dette er МАШИНА СКОРОЙ ПОМОЩИ (Masjina skoroj påmåstsji) – bilen for rask hjelp! Med andre ord ambulansen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan vi glede oss til vinteren? Jeg synes høsten er den verste tiden. Det regner, er kull mørkt, det er hutrende vind, det kommer snart snø og sludd. Jeg er allerede lei. Vinteren er faktisk bedre. Jeg kom over en rekke bilder fra Berdjansk i Ukraina, og det er virkelig vakkert. Denne byen som er min kjærlighetsby ligger ved Asovhavet. Har aldri vært der på vinteren, og ble litt overrasket over at det lå is på Asovhavet vinterstid.

Her pøser jeg på meg vakre vinterbilder fra Berdjansk, jeg fikk nesten lyst å dra dit umiddelbart – selvsagt har jeg det – men det er jo ikke vinter akkurat nå allerede… men, vakkert er det!

‘

Vakkert…

Jeg synes den isen så litt skummel ut!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mens jeg er borte får sykemeldingene i den norske regjeringen bare komme. Jeg ville satt stor pris på om regjeringen er styrtet når jeg kommer tilbake. Men sildegutten vil uansett bestå.

Her er det ikke fullt så fint vær.

Vannsprut.

En uværsdag i mai i år.

Seglsporten er populær ved Asovhavet.

Her en gammel ringrev som sliter med å komme seg fram i vindkasti.

På min blogg er det flere saker fra Ukraina, også noe bilder, så les her:

http://www.vgb.no/12249/perma/98220

http://www.vgb.no/12249/perma/82617

Flere kommer også etterhvert.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Slitsomt, i grunnen. Når man endelig lander på ukrainsk jord, så står den verste biten igjen.

Ukraina er et svært land. Veiene er hompete og også flere av hovedveiene har ikke hatt hjelp av asfaltbilen etter Sovjets oppløsning. Bussene er heller ikke alltid topp standard. Det er også 30 grader.

Jeg lander på Borispol flyplass 16:00 på ettermiddagen, og vet at først klokken 07:00 neste morgen vil min kjære stå på bussholdeplassen i Berdjansk og ta mot meg. Det er så lenge til. Så tragisk å sitte på bussen gjennom hele natten, sliten allerede. Varmt og som stort sett alltid i ukraina er det vanskelig å få tak i vanlig vann, spesielt kaldt. De kan man stort sett kjøpe i fem og ti liters flasker, ikke halvliter. Da går det stort sett i farris – som er forferdelig.

Fra Borispol flyplass skal jeg inn til sentrum av Borispol. Det er 3 kilometer. Taxisjåføren krever 150 gryvnas (ca. 200 kr.). Jeg steiler og nekter naturligvis plent. Han klager på dyr bensin, og ja, bensinen i ukraina er kriminelt dyr (ca. 1 dollar per liter). Halvparten enn i Norge, men lønnen i Ukraina er stort sett én 20-del av i Norge. Mange må jobbe to timer for en liter bensin! Så om vi har veldig grunn til å klage, det er jeg ikke helt sikker på.

Men 3 kilometer i Ukraina er vanligvis 7-10 kroner med taxi.

Nok om det. Borispol er en liten by, og i sentrum forstår jeg svært lite, det er kun en vanlig bussholderplass som man kan se i et lite fiskevær i Norge. Vanligvis er busstasjonene ganske svære og med mange plattformer. Etter en halvtime i stekvarmen, ser jeg at Berdjansk-bussen kommer. Vinker – og den stopper. Klokken er nå 17:00, det er bare å gjøre seg klar til 14 timer på buss, den har allerede kjørt 40 minutter fra Kiev sentrum.

Det er ikke så mange i bussen enda, mange seter er ledig. Jeg setter meg til rette og bussen kjører. Men bare en kort stund. Plutselig stopper den midt i skogen. Jeg skjønner ingenting, tror det er røykepause, men jeg tar meg en tur ut for å se, og da ligger en av sjåførene (det er to som bytter) under bussen og skrur. Jippi – kjempestart på turen, det skal være sikkert. Dette kan bli mer enn 14 timer, tenker jeg. Jeg stakk inn i bussen for å hente kameraet for å forevige dette, men da jeg kom ut igjen, var alt i orden. Videre.

Men bare en time cirka. Veien ut fra Kiev er ikke så ille, man sitter forholdsvis stille og rolig. Men konditioneren bråker veldig, her er det ikke snakk om noe nymoderne. Min kjære er spent på om jeg kom med bussen, men har ikke sjans til å snakke i telefonen på denne bussen, så jeg må vente til den stopper. Men stopper kommer snart, det første av mange.

Slik ser forresten bussen (Berdjansk-tur) ut. Ser finere ut på utsiden enn innsiden.

Veiene i Ukraina går alltid innom byene. Så på veien er jeg innom Poltava, Dnepropetrovsk og Saporisjsja av betydelige ukrainske byer. Det er langt mellom dem. Bussene stopper i hver by, også de små, i 15-30 minutter. Greit å strekke på bena, slippe vannet og få noen forfriskninger. Men det drøyer reisen veldig.

Til Poltava er det i grunnen greit. Det er lyst, lite folk på bussen og ikke alt for sliten. Baksetet var faktisk helt ledig, så jeg hvilte der en times tid. Men i Poltava kom det på mange folk. Jeg hadde 10-12 seter rundt meg ledig, plutselig var det ingen! Man sitter som sild i en tynne. De andre bråker mye, skifter plass hele tiden. Et ungt par ligger i setet ved siden av og koser med hverandre… gjør jo ikke lengselen etter morgengry i Berdjansk noe mindre.

Dette er stort sett det man ser ut av bilvinduer i Ukraina. Skog – eventuelt uendelige grønne marker.

På holdeplassene snuser alltid hundene rundt.

Det begynner å bli mørkt. Jeg begynner å bli utrolig sliten. Klokken er ikke mer enn ti på kvelden. Det er enda ni timer igjen til bussen er fremme. Veiene begynner å bli dårligere. Hompete, smale. Lyden fra konditioneren bråker ikke noe mindre. Jeg holder på å bli sprø. Sitter i setet og vrir meg hit og dit, hvordan skal det være mulig å sove her. Til tross for at jeg sliten som en hund. Dama i setet foran senker setet bakover. Spasiba! Enda trangere.

Klokken er 11. Jeg har dubbet av. Plutselig kommer lysene på. Halv time pause. Huff av meg. Kan i alle fall gå på do. Og når man går på do på bussholderplasser i Ukraina, så er det utrolig bra at man er mann. I alle fall den tiden man kan stå, og ikke behøver noe mer komplisert. For det kan være utrolig komplisert og lite komfortabelt. Noen kopeik (tilsvarende norske øre) må man også betale, der det sitter en kvinner og tar mot penger i den ille lukta i gangen rett ved inngangen til herre- (M) og kvinnedoene (Ж). Selv på natten sitter de der. Dassene har ikke vært renholdt etter krigen, det er jeg sikker på.

Videre. Jeg klarer etter en stund å sovne. Plutselig kjenner jeg en gedigen ræv oppetter ryggen min. I setet ved siden av har en ikke akkurat pen dame sovnet. Hun som satt i setet bak meg tidligere på kvelden, og som jeg priset lykkelig over at ikke satt ved siden av meg. Helvette, nå som jeg endelig hadde fått blund på øyet, så blir man vekt av en ræv.

Pinen fortsetter. Heldigvis vokner hun dama etter en stund og tar seg av sønnen som er så heldig at han er så liten at han kan sove normalt i fanget til mor eller far – og setter seg tilbake der hun satt tidligere. Plutselig har jeg to plasser, og kan strekke litt ut.

Men å sove nå, jo det er vanskelig. Plutselig kommer man til Dnepropetrovsk, og det er jo ganske fint å se en by om natten. Vi kjører over Dnepr. Et vakkert syn. Stille og rolig, midt på natten. I den byen stod man lenge, før man tok neste etappe mot Saporisjsja. En elendig kaffe fikk man kjøpt i en luke der køen var som en vondt år, og som vanlig er det bare å snike der nede i Ukraina. Den som roper høyest er den som får. Her spør ikke dama i kiosken hva du vil ha, men "snakk da mann"!

Videre igjen. Ut av Dnepropetrovsk og jeg sovner av nok en gang. Hvor lenge jeg var i "paradis" er jeg ikke sikker på, for plutselig presterte galningen i setet bak meg og klipe meg i øret.

Saporisjsja er en sterkt forurenset by, men ligger fint til ved Dnepr. Der kommer vi 03:40, og drar vider 04:00. Nå er det bare tre timer igjen. Men jeg har kanskje sovet 40 minutter på 30 timer. Det er rimelig slitsomt. Etterhvert begynner solen å komme opp. Som bildet under:

Jeg nærmer meg Berdjansk. Klokken har passert fem. Vi stopper i en liten by med forferdelig dårlig vei, som heter Tokmak.

Busstasjonen i Tokmak. En av de svært få byene som leses likt på vårt latinske alfabet som på det kyrilliske.

I Tokmak stod det også et tog av et eller annet slag og ikke såg så veldig glad ut. Gammelt og slitent.

Et ikke vakkert syn, som dessverre er svært vanlig i Ukraina.

En taxi står klar i Tokmak. I bakgrunnen en statue. Antar det er Lenin, husker ikke helt i farten. Var ganske så sliten på dette tidspunktet.

Så bærer det videre. Det er enda litt over en time igjen til Berdjansk. Etterhvert begynner jeg å skimte Berdjansk. Solen er allerede godt oppe på himmelen. Asovhavet skimtes. Endelig kan jeg begynne å speide etter kjente og kjære steder i Berdjansk. Enda et lite stykke til busstasjonen. Den blå svære bølgeblekklagte busstasjonen i Berdjansk. Ned den bakken forbi kirka med de enorme hompene. Så er man framme. Jeg speider og speider ut vinduet. Endelig er det noe å se der. Min kjære! Turen er over. 14 timer på buss, vondt i hele kroppen, sliten som faen. Alt er glemt. Turen er historie. Jolitsjka står der og smiler. Seks uker siden sist vi tok farvel. Seks forferdelige uker er over. Kameraet er selvsagt glemt, så noe bilde av busstasjonen i Berdjansk har jeg ikke.

Men jeg har noen bilder av stranden i Berdjansk. Så får det avslutte en slitsom historie som tross alt endte godt. Om 14 dager er det tilbake til Ukraina. Da skal jeg sove på toget fra Kiev og være uthvilt til å møte min kjære igjen.

Tuborg smaker ok også under slike forhold.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skal ut å reise igjen torsdag, frykter at terroristene i England (med pakistansk bakgrunn!) skal gjøre denne flyreisen til noe kjedelig, men tar ikke sorgene på forskudd. Jeg har i alle fall hatt noen ventetimer på diverse flyplasser (og i fly).

Det verste var da jeg skulle reise til Ukraina i romjula i fjor. Dro ned fra Lofoten til Gardermoen på en kveld, overnattet på Gardermoen og skulle reise videre til Odessa via Warzawa tidlig om morgenen (07:05 tror jeg det var) og ante fred og ingen fare. Skulle sjekke inn, der stod ingen avgang til Warzawa. Hva faen er dette da? Jeg går og spør, og får vite at flyet er kansellert. Det ble gjort allerede 8. desember – altså tre uker tidligere. De har sagt at de har forsøkt å få tak i meg, men ikke klart det. Veldig har de forsøkt, ja, garantert – skulle ikke være vanskelig å finne meg med et enkelt søk på Gule sider for eksempel. Er ikke mer enn cirka 10 personer som har samme navn som meg.

Vel, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og hun dama i SAS Braathens, som har et samarbeid med LOT, kunne ikke gjøre en dritt. Hun sa jeg kunne bookes om til Stockholm, og så kunne jeg kjøpe ny billett der til Warzawa. Men da hadde jeg ingen garanti for at jeg ville rekke flyet fra Warzawa, og har jeg kjøpt en billett, er det faen ikke min oppgave å kjøpe en ny billett. Jeg fikk et telefonnummer jeg kunne ringe klokken ni og et kontor for LOT i Stockholm. Jeg ringte straks Stockholm, der sa LOT at de hadde ferie og ikke var tilbake før 5. januar. Klokken ni ringte jeg LOT sitt kontor i Oslo (må vite, jeg måtte bruke min egen telefon). Jeg måtte kjefte på hun dama i andre enden, jeg sa jeg var lyn forbannet og det er det enkleste i verden å finne ut mitt telefonnummer så hun kunne ringe meg.

Hun kunne ikke gjøre noe annet enn å booke meg om på et fly til Warzawa kl. 19:45 eller deromkring på kvelden. Altså, jeg ble sittende 13 timer på Gardermoen, var så forbannet som jeg aldri har vært før. Hun fra LOT ville heller ikke gi meg matkuponger slik at jeg kunne få spist den tiden jeg satt på Gardermoen. Da eksploderte jeg enda mer, og ba henne reise en viss vei. En time senere ringte hun opp, og sa jeg kunne gå dit og dit for å få matkupongen. Jeg klarte ikke å takke en gang, det er en selvfølge at man skal få matkuponger om flyet er forsinket.

Ikke nok med det, da jeg reiste motsatt vei, altså fra Odessa til Oslo via Warzawa, var flyet fra Warzawa til Oslo innstilt. Jeg måtte da bookes om på et nytt fly fire timer senere. Ja, kjempeartig. Jeg var så heldig at jeg traff en kjenning fra Italia på flyet mellom Odessa og Warzawa(!), han skulle til Warsawa, men jeg hadde så dårlig tid da jeg landet i Warzawa at vi måtte si farvel med en gang. Den dårlige tiden hadde jeg i tre minutter, så kom meldingen. Er utrolig bittert å få slike meldinger, men i Polen skrev de i alle fall ut en matkupong. Vel, mat og mat. Jeg gikk inn på restauranten, der hadde de brukbart utvalg; pizza, pasta, fisk og diverste god mat – jeg tenke – kanskje ikke så ille å bli forsinket likevel. Men jauda, matkupongen gjaldt kun for en trekantsandwich og et glass juice.

Nok en gang LOT, jeg skulle til Oslo en tur i mai, men nøyaktig samme rute som før jul. Og joda, akkurat det samme skjedde, flyet fra Warzawa til Oslo var kansellert. Takk LOT, dere har i alle fall mistet en kunde, det skal være brennende sikkert!

Eneste fordelen med alt dette rotet, var at LOT betalte med 300 USD i erstatning for elendigheten med kanselleringen av flyet i romjula.

*

Vel, nok om LOT. Nå over til andre historier:

* En gang på vei fra Gardermoen til Harstad-Narvik. Vi kommer inn på flyet, setter oss ned, flyet gjør sin vanlige rutine, til og med "de-icing", og klar til å lette. Å joda, "vi har oppdaget en teknisk feil, vi gjør et stopp. vi regner med det er en enkel sak å ordne opp i, og vi venter å være på vingene veldig snart." ble det sagt fra Kapteinen. Det veldig snart ble fire timer! Sittende i flyet på flyplassen! Da de fant ut hva som var feilen, sa de at de manglet en skru eller et eller annet, det skulle komme fraktende i bil fra Oslo. Da det endelig kom, viste det seg at delen ikke var riktig, de måtte få en ny del sendt med fly fra Stockholm! Fy faen, jeg holdt på å gå i spinn. Og alltid sitter det en kuk i nabosetet og har veldig god tid og tror han er morsom når alle andre er drit sure.

* En gang satt jeg tre timer i flyet på Gardermoen og ventet på å få lette til Amsterdam. Joda, det er riktig det, tenknisk feil igjen. Nok en gang en idiot av en finnmarkværing som hadde all verdens av tid og trodde han var særdeles morsom. "Det er jo bare å dra, kommer vi oss først opp, er vi garantert å komme ned igjen".

* Videre fra Amsterdam skulle jeg til Liverpool, der jeg studerte. I Amsterdam var det vanvittig vind, så den ene rullebanen var stengt. Det gjorde at det ble vanvittige forsinkelser. Da jeg endelig kom inn i flyet, kjente jeg at jeg måtte alvorlig på do. Men der ble vi stående da i alle fall 40-50 minutter, så dritatrengt som jeg aldri har vært før. Da vi endelig kom i luften, spratt jeg opp med en gang "fasten-seatbel-signet" slukket. Jeg har aldri vært så glad for å komme på do hverken før eller etterpå.

* Å sprette opp av flysetet, måtte jeg også gjøre i fjor sommer. Var på vei fra Odessa til Oslo, via Wien. Jeg hadde ikke sett eller hørt en nordmann på seks måneder, og var så deprimert som faen over å vite at man snart landet på norsk jord (hadde man enda klart å komme unna den jævla Gardermoen og alle de sure Østlendingene som jobber der og ikke minst de som reiser til og fra, er ofte på spystadiet når jeg skal inn i et fly til Norge, for det er så mye ekle østlendinger). Rett ut av taxien i Odessa så jeg en skitten og ekkel mann rundt 50 år med uren hud, gammel slitt skinnjakke, langt hår og i bakfylla som såvidt hang sammen utenfor flyplassen og røkte.  Jeg så med en gang at han var norsk, og tror du faen ikke jeg hørte norsk på den vesle flyplassen i Odessa, snudde meg og der stod han ekle fyren bak meg. Så nær, at han fikk setet ved siden av meg også i flyet – og flyet var et stort fly, hadde sikkert plass til rundt 200 passasjerer. Heldigvis var setet en plass lenger fram ledig, så jeg hoppet ut fra plassen min straks det var mulig – var livredd for at han skulle begynne å snakke med meg.

Det er det mest ukomfortable jeg har vært på et fly – en norsk alkoholiker som skrøt av at han hadde oppsøkt horestrøket i Odessa, og var venn med Martin Schanke. Fy faen så ekkelt.

Det morsomste var at han var en kamerat av Martin Schanke, det så jeg etterpå da jeg stod og ventet inne i ventehallen. Jeg smøg meg bak en svær blomster og håpet i det lengste at ingen av de to skulle oppdage at jeg var norsk. Det kom også en annen rar norsk mann til, da han så Mr. Rallycross og var utrolig opptatt av å få snakke med "kjendisen".

Tilbake til ekle opplevelser på fly, andre og tredjeplassen fortjener også omtale:

2) På vei til Jamaica, finner mitt setenummer og der sitter sannsynligvis den største kvinnen jeg noensinne har sett. En gedigen jamaikansk negerkvinne, uhøflig og i tillegg. Flesket hennes hang langt inn i midt sete, og på siden av henne på andre siden satt hennes søster, vil jeg anta, hun var ikke så ille, men ikke langt unna. Det var fire seter i bredden, og jeg fikk et av de midterste. Flyreisen til Jamaica er ikke unnagjort på et vips, det tok vel 11-12 timer, og jeg satt på "skeiva" hele veien, jeg kunne bruke bare halve setet omtrent og var hele tiden inntil hennes vanvittige fleskmengde selv om jeg bøyde med hele tiden mot høyre (hun negerdama satt til venstre for meg).

3) På vei fra Oslo og nordover, man velger ikke sete selv, jeg går bak i kabinen og der sitter en gedigen mann inne ved vinduet (antar rundt 170 kg), jeg setter meg ned på setet ved midtgangen, altså setet mellom oss kan brukes til lagringsplass. Trodde jeg. Vips kom det en mann til, han var ikke tykk, men veldig høy, rundt to meter, og rimelig kraftig. Han tar plass han også da, og jeg er heller ikke liten av vekst. Vips så satt jeg fastklemt i 1,5 timer.

*

Tilbake til Gardermoen og ekle østleninger. Tar ikke alle under en kam, for all del, men det finnes noen som tror de er veldig ovenpå, i særdeleshet pene fruer rundt 40-60 år. Og en del av de som jobber på flyplassen også, merkelig at så fort man treffer på en møring, nordlending, trønder eller svenske, så er de mye hyggeligere! Er det bare jeg som har merket det? De er så mye mer lettlivede, blide og hyggelige. Mindre arrogante og lettere å få i tale.

Vel, en gang var det helt sinnsyk kø på Gardermoen. Kom 1,5 timer før, men hadde sjans til å få sjekket inn bagasjen. Tenkte jeg skulle spørre hun dama som satt og sjekket inn business class, der det ikke var et menneske å se, men kunne ikke fått et verre feministtryne midt mot meg:

Jeg: "Unnskyld, jeg har litt dårlig tid. Skal til London, kan jeg sjekke inn her. Det er så lang kø der borte?"

Hurpa: "Nei!!! Still deg i køen der borte"

Jeg: "Men jeg har ikke tid, kommer aldri til å nå flyet mitt om jeg skal stå i den køen"

Hurpa: "Det er ikke mitt problem!"

Jeg: "Er dere ikke til for å hjelpe oss? Du sitter jo her og ikke gjør noe. Vi kommer aldri i verden med flyet om du ikke kan hjelpe oss!"

Hurpa: "Nei, her er bare business class"

Jeg: "For helvette da, skal du skape så mye problemer for oss. Har seks stykker som venter på meg i London også, jeg har deres billetter til en fotballkamp i dag. Jeg er nødt til å rekke flyet, har jo enda tid hvis du kan hjelpe"

Hurpa: "Hører du ikke hva jeg sier, still deg i køen der borte".

Jeg ga opp. Jeg viste min forargelse. Jeg slengte trillevogne i all makt mot skranken hun satt i, jeg har aldri vært så forbannet i mitt liv. Jeg var nesten redd av å tenke på det i ettertid. Men når de ikke kan gi litt service og hjelpe i en slik situajson, kjærringa satt jo bare der og gjorde ikke en dritt, så blir man forbannet. Arrogant som et helvette. Jeg viste henne fingeren og stakk gjennom sikkerhetskontrollen med baggasjen på ryggen. Jeg forklarte at jeg ikke hadde fått tid til å sjekke inn på grunn av køen. De var ikke kjempeblid hverken i sikkerhetskontrollen eller der de roper opp når det er klart for avgang, men jeg kom med i siste liten.

*

Husker ikke helt detaljene i de andre flyviningene, men en gang var jeg forsinket i fem flyvninger på rad! Ikke vanvittige forsinkelser, men 1-2 timer er ille nok det.

*
På Kastrup en gang jeg skulle til Oslo, kom det en god ekkel gammel mann (rundt 60) sjanglende inn i ventehallen. Han stod helt i ro, ramlet sammen og sovnet midt på gulvet. Jeg skjønte jo fort at han var nordmann, og fikk jo det bekreftet etterhvert. Danskene hjalp han inn i flyet, han klarte ikke å gå selv. De var sikkert bare glad for å bli kvitt dette ugresset.

*

Så jeg sitter alltid og forbereder meg på det verste når jeg skal reise… så får vi se torsdag. Håper jeg ikke får noe å legge til om den reisen når jeg er tilbake, men skal vente seks timer på flyplassen i Praha, er ille nok det…

(Håper ikke noen i ledelsen på Gardermoen leser dette, for da lager de vel til trøbbel bare for å "være morsom").

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Se lenger ned på siden om nasjonalsanger, hvis noen kan hjelpe meg med ord jeg ikke har funnet ut av, eller til bedre formuleringer (oversetting) til norsk, takk for hjelp

http://www.vgb.no/12249/perma/90620

Her er teksten for den russiske nasjonalsangen:

Россия - сващенная наша держава,

Россия - любимая наша страна.

Магучая воля, великая слава -

Твое достоянье на все времена!

Ref:

Славься, Отечество наше свободное,

Братских народов союз векевой,

Предками данная мудрость народная!

славься, страна! Мы гордимся тобой!

от южных  морей до полярного края

 Раскинулисъ наши леса и поля.

Одна ты не свете! Одна ты такая -

Хранимая Богом родная земля!

Ref…

Широкий простор для мечты и для жизни

Гродущие нам открывают года.

Нам силу дает наша верность Отчизнею

Так было, так есть и так будет всегда!

Ref…

Et forsøk på oversettelse til norsk:

Russland – hellig er makten,

Russland – elskede vårt land,

mektig vilje, store ord -

Din eiendom gjennom alle tider!

?, vårt fedrelands frihet,

broderlig folk i hundreårig union,

Forfedrene dannet folkelig visdom!

?, landet! Vi er stolt av deg!

Fra sørlige hav til polarsirkelen

? vår skog og marker.

Alene skinner du ikke! alene er du slik -

Gud bevare vår jord.

Brede stepper (vidder) for drømmer og for livet.

? åpner år for oss.

Vi sterkt gir oss tro på fedrelandet.

Slik har det vært, slik er det og slik blir det for alltid.

Noen tomme rom der, gloser jeg ikke klarte å finne ut av. Bidra gjerne med hjelp…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende